Dommedag

«Den kalde krigens siste krise?

Det var en gang da verden var enklere, fiendebildene klarere, frykten mer allestedsnærværende og håret enda høyere. En dommedags aften er en laiv satt til julen 1983, i den farligste krisen den kalde krigen har framskaffet siden Cuba-krisen i 1962. I et klima hvor konfliktnivået fra før av er faretruende høyt, blir et sovjetisk fly skutt ned over Finnmark på lille julaften. I USA kaller President Gerald Fenton sammen sine rådgivere til hastemøte, mens det er en rungende og knugende taushet fra sovjetisk hold. Midt oppi denne krisen prøver familien Danielsen – som har nok med seg selv og sine gjester – å nyte julemiddagen. (…)»

– En dommedags aften

Som du sikkert forstår var jeg på denne laiven i helga. Det. Var. Fantastisk!

Året var 1983, det var jul og det var kald krig. På laiven var det tre hovedgrupperinger: Amerika, Sovjet og den norske familien. Disse møttes aldri under laiven, men ble påvirket av hverandre. Sovjet og Amerikas avgjørelser fikk konsekvenser for familien og om de hadde sendt en atomrakett ville den norske familien hørt det på radio (kudos til Erlend som fiksa utrolig bra 80-talls radio til oss). Som du nå har skjønnt spilte jeg i den norske familien. Det var to hytter hos den norske familien, og tre familier. Samuelsen var på besøk hos Danielsen, mens Wegner-Kopf  bodde i nabohytta.

Kort om rollen min: Anne Danielsen, 18 år, anarkist og jazzballettdanser. Opposisjon mot foreldrene og alt som kalles «storebror». Du vet.. han ser deg. Har nettopp blitt blitzer og vil ikke at muttern og fattern skal få vite det. Har to søsken Eva Danielsen – den pene og Truls Danielsen – den mislykka. Har et godt forhold til muttern, men fattern er bare sur og altfor streng.

I løpet av laiven fikk jeg spilt intenst på omtrent alt, bortsett fra et par ting som feks vold da.

På et tidspunkt kom purken og ville snakke med meg… Mens konstabelen gikk inn i den motsatte hytta av den jeg var i ble det påpekt at det stod en politiman utenfor døra til  den andre hytta. Jeg tenkte først at han skulle snakke med meg fordi jeg to dager tidligere hadde vært med på en blitzdemo og kasta litt murstein… som tilfeldigvis traff en politimann i hue.. Så kom jeg på at dette var i Oslo by og at jeg på det tidspunktet befant meg i Finnmark. Likevel spurte han etter meg og jeg måtte bli med han på en liten tur. Han skulle liksom lette stemningen litt ved å spørre meg ut om studiene mine og slike ting, men vi kom over på det han faktisk ville snakke om etterhvert. Da han sendte meg tilbake var det er tårevåt Anne som låste seg inn på rommet sitt. Det første fattern sa da jeg kom ut var noe sånt som: Du! Vi må snakke sammen! og dro meg inn på et rom. Det ble jeg skjelt ut bedre en jeg noen gang har blitt skjelt ut før (kudos til andre Erlend som spilte rollen).

Det var julehelgen 1983-84 og på selveste julaften var hele Norge redd for hva som ville komme. Familiene Danielsen, Samuelsen og Wegner-Kopf var inget unntak. Hver gang  det kom en melding på radioen stivnet alle til og spisset ørene for å høre hva som ble sagt. Plutselig kom det en liten frekvens av en flyalarm fra radioen og jeg var ikke den eneste som skvatt. Men så hørte vi den nøytrale radiostemmen «Dette er en automatisk melding; alle bes forbli innendørs. Det er ingen grunn til panikk» . Denne meldingen kom ganske mange ganger i løpet av kvelden og hver gang startet den med en liten sekvens med flyalarm. Terror. Anne, rollen min, var rimelig redd og var ganske sikker på at det skulle komme en flyalarm når som helst nå. Tyra, altså jeg, var helt sikker på at nå kom vi til å bli bomba og hadde flere ganger gått gjennom i hodet hva jeg skulle gjøre når den kom. Jeg hadde til og med bedt Göran ( en venn av Wegner-Kopf familien, som skulle ta meg med til California for å starte et nytt liv.. trodde jeg) om å ikke forlate meg uansett hva som skjedde.  Før laiven trodde jeg aldri jeg skulle få den ordentlige følelsen av kald krig og dommedag, men den var der sterkere enn jeg kunne ha sett for meg på forhånd. Stemningen var så spent at man kunne ta og føle på den. Utrolig bra.

Jeg kunne skrevet minst ti sider til ,men dette ble en liten smakebit av en utrolig bra laiv som jeg håper blir satt opp igjen, eller får en oppfølger. Gratulerer Christer og alle dere andre arrangørene for en veldig bra utført laiv.🙂

Dette innlegget ble publisert i Happy hour, Kulde, Laiv og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s