Når Gud og Hvermann møtes…

Legender – Når Gud og hvermann møtes. Det er et episk møte og akkurat ordet episk er stikkordet for hva jeg har tenkt til å skrive om.

Jeg er nå tilbake i den kjente verden etter en episk død i en annen, men det er vel best å starte på begynnelsen.

Legender var en laiv som nettopp ble holdt i skauen et sted ved Nannestad. Det foregikk i en verden kaldt Veiskille som er over femten år 0g derfor vel utbredt og gjennomført. Jeg ble satt i en helt fantastisk gruppering bestående av de nydelige menneskene Tore, Monica, Erlend og Rigmor som spilte min familie, min bria. Jeg var yngste datter i vår lille kyrthanifamilie, men ikke snilleste for å si det sånn. Kyrthanifolket er forresten en blanding av sigøynere, jøder og arabere og hatet av de fleste folkeslag i den verdenen. Vår bria (familie) hadde skilt lag med resten av familien for å styrke kyrthanifolket og gjenvinne deres plass i verden. Vi ville gjøre dette ved å søke hjelp hos mørket.

Ishte, som jeg spilte, var 17år og egentlig en god jente. Problemet kom når hun bestemte seg for å gjøre et tenåringsrebell og gå ut i en myr for å rope på Eberyok, demonen over frykt og mørke. Hun solgte sin sjel for krefter og hans «vennskap», men en hver som kjenner Eberyok vet at han ikke er særlig snill, verken mot sine slaver eller andre.

Vårt oppdrag fikk vi gjennom mareritt og det var å merke to steder av makt og en grav  med hans tegn og deretter gjøre et Eberyokrituale. Vi greide dette innen første dagen, i tillegg til at jeg hadde sneket, lurt og stjålet masse. Jeg som spiller storkoste meg allerede og trodde ikke det kunne bli bedre, men det ble det!

Etterhvert  som timene gikk om jeg la ut flere hint på hva jeg drev med, bla å selge sjelen til min far også, begynte spiller-jeg å bli mer og mer paranoid, for de kom til å komme for meg. Rollen min derimot ble aldri redd fordi hun lekte med fryktens herre. Når det dukket opp ånder, trusler og farlige ting som spredde frykt på området ble hun opprømt og glad. Hun vant tillit hos lokalbefolkningen som deretter beskyttet oss forsvarsløse kyrthani som ikke bar våpen, trodde de. Spesielt den lille flytespilleren Assi som tryna fulstedig for den dansende og syngende kyrthanijenta. Hun overtalte han til å følge kyrthani og gjorde et «rituale» (som bare far humbug for man kan ikke bli kyrthani, man blir født kyrthani) for å  gjøre han og min brors utkårede om til kyrthani (og deretter hadde jeg tenkt til å vie sjelen hans til min goda gamle venn Ebbe). Spiller-jeg, Tore som spilte min far, Arrangøren Elin og badass Espen hadde derimot avtalt at Espen sin rolle, Ninurta i lokalbefolkningen, skulle kle seg opp i rustning etter å ha blitt passelig gal og komme for å hente meg, midt i ritualet.

«Ishte av Mørket, jeg er kommet for deg». Han sto der i platerustning og magisk hellebard helt alene som den rollen med mest naturlig kamptall (10). På grunn av min «venn» Ebbe hadde jeg fått 8 i kamptal og legende i massekampfaktor. Det siste vil si at om en stor gruppe sloss mot meg kan jeg så og si ignorere slagene dem og stikke de ned. Jeg trakk min lille kniv og smilte. «Eberyok gi meg styrke!» Jeg ønsket på gjøre det veeldig t-y-d-e-l-i-g hvem jeg jobbet for og også påkalle oppmerksom het. Det funket som bare det. Jeg hørte litt vage stemmer oppover sletta «Eberyok?» «sa hun Eberyok gi meg styrke?». Folk strømmet til slik jeg hadde håpet og Tore sendte den første ladningen med tåke. Som avtalt kom tåkeskrømptet Jørn fram fra tåka og oppholdt Espen slik at jeg kunne være legende og stikke ned de som prøvde seg.  Etter hvert som de fikk has på Jørn fortsatte Espen å kjøre hellebarden fram mot meg og jeg tokk i mot og dyttet fra så han gikk bakover. Mot slutten snublet jeg (som avtalt) og i det Espen gjennomboret magen min med hellebarden kjørte Tore på med mer røyk og han dro min døde kropp inn i tåka og forsvant. Det er det jeg kaller en episk avsluttnings-scene for min rolle.

Tore og jeg snek oss rundt sletta i skogen og fram til arrangør hytta og jeg fikk sisset litt også (S.I.S – skummelt i skogen). I løpet av laiven tror jeg jeg fikk rekorden på å ødelegge flest liv. På grunn av at min mor merket at datteren hennes var borte og at det bare var mørket igjen hadde hun tatt selvmord i  forsøk på å redde oss, noe som gikk rett vest. Min far overbeviste jeg om at å gå hele veien inne i mørket var best og dermed solgte sjelen hans. Stakkars Assi som nettopp hadde gjort et veldig vanskelig valg og forlatt sitt folk i fordel for meg, mistet meg, sin forlovede, samtidig som han oppdaget hvor ond og grusom hun var. Han bestemte seg for å gå ut i verden finne det tapte fjellet Kyrth og leve der, alene. Jeg ødela også for de to som var igjen, min bror Yezo og min tante Sadaya som nå stod alene igjen med all dritten jeg hadde skapt. Å som jeg elsker onde roller!

Denne laiven tok jomfrudommen min på plotting, stjeling på laiv, sloss på laiv, bruk av ritualmagi og snike i skogen. For min del var store deler av denne laiven episk og jeg hadde en uforglemmelig opplevelse! Tusen takk til mine fantastiske medspillere og til arrangørene:

For en episk, fantastisk, utrolig gjennomført jobb dere gjorde! Dere ønsket dere en episk laiv og dere lagde en episk laiv!

Dette innlegget ble publisert i Happy hour, Sommer 11 og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s