Life for Dummies

[disclamer: dette er skrevet en smule ironsik og desktruktivit. Jeg er ikke 100% enig med alt jeg sier. Jeg prøver vel bare å få fram et poeng]

Hva er livet uten kjærlighet?

Jeg skulle ønske det fantes en bok som het «Life for dummies», der jeg kunne slå opp når livet er teit mot meg. Der kunne jeg lest hvor mye man skal la seg styre av følelser, fornuft, magefølelse osv. Det kunne vært et fint stolpediagram med pene farger som sa meg prosentandelen til hvert følelsesmoment. Dessverre må jeg stole på meg selv og mine egne besluttninger i slike saker. Det er så stressende og i noen tilfeller ganske deprimerende.

De sa til meg da jeg var liten at alt skulle bli bedre når jeg blir eldre. Dette er ikke sant. Vi blir hjernevasket til å tro at det er så fantastisk å være «voksen». Her sitter jeg, kun noen timer unna å «tre inn i de voksnes rekker» og jeg synes det suger balle. Akkurat nå er det rett og slett veldig mye som suger balle og jeg synes det burde vært et helt eget kapittel i «Life for Dummies» om denne situasjonen.

Jeg vil veldig gjerne flytte ut. Jeg er klar over at dette er uøkonomisk, ensomt og i stor grad dumdristig, men jeg har virkelig lyst til å flytte ut. Hvorfor, er jeg ikke helt sikker på. Eller heller hvorfor jeg ønsker det så mye. Da jeg bodde «alene» på folkehøyskolen hadde jeg mine egne systemer i ting. Alt rot som fantes var mitt og jeg kunne ha det så ryddig jeg bare ville. Jeg kunne sette meg ned, helt alene, og det ville være stille. Ingen andre å forholde seg til, ingen som maser, ingen som trenger hjelp…ingen å snakke med, ingen som klemmer deg eller sier god natt til deg, ingen til å trøste deg. Jeg tror jeg har fått en eller annen forestilling om at det blir så mye bedre å flytte ut. Akkurat som mitt evige ønske om å blir eldre. Men jeg føler bare at jeg blir yngre.

I går var jeg på en utrolig hyggelig bursdagsfest der jeg sto og snakket med to gode venner av meg. Vi snakket litt om dette her med alder og det å bli voksen og jeg sa til dem at jeg følte meg mer voksen for to år siden enn jeg gjør nå. De smilte til meg å sa dette var bra.. hm… må være en voksengreie😛 Men det er sant. Før viste jeg alt og var sikker på at jeg alltid visste hva som var best for meg og definitivt visste jeg bedre enn mamma. Nå er jeg bare usikker og hormonell og ustabil som en annen unghingst. Hva slags utvikling er dette liksom? Jeg får mer andsvar og forventninger sammtidig som jeg blir yngre og dummere i hodet? Dette stemmer på ingen måte over ens! Her har noen gjort en stor feiltagelse!

Jeg tror den eneste tingen jeg faktisk har blitt merbart bedre på er refleksjon (og det er enda godt for i norsk skole er det så og si det eneste som egentlig avgjør karakteren din😛 ). Jeg reflekterer og tenker mye mer over ting nå enn hva jeg gjorde før.  Eller i alle fall reflekterer jeg mer fornuftig… nei nei nei, fornuftig blir helt feil ord! Jeg følger ikke reglene til Life for Dummies. Min røde følelses-stolpe raver høyt over den pittelille fornuftstolpen i hodet mitt (feilfeilfeilfeil heeeeeelt feil – hilsen mamma, fornuftpålen er ikke liten). Eller er det kanskje i hjertet stolpediagramet mitt er?

Dette innlegget ble publisert i Mindset og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Life for Dummies

  1. Tilbaketråkk: Grow up | Moving to Denmark

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s