Om du ikke har fått det med deg:
Mine Damer og Herrer! Undertegnede flytter.. til DANMARK!!! *everyone cheers*
Denne erfaringen vil jeg dele med dere alle på min nye internasjonale blogg! Det vil si at jeg kommer til å ha meget lite aktivitet her inne. Ja ja, ikke at jeg har vært superaktiv i det siste uansett. Nevertheless, see you on the other side!
Hvorfor har vi så anstrengt forhold til oss selv? Jeg kan komme på masser av utløsende årsaker, men jeg skjønner ikke hvorfor disse årsakene finnes.
I dagens samfunn er det veldig har press på perfeksjon og suksess, spesielt for kvinner. Det er overalt og selv om vi blir mer og mer klar over det så påvirker det oss fortsatt til det ekstreme.
Her er noen gode eksempler:
http://www.upworthy.com/5-minutes-of-what-the-media-actually-does-to-women-8
http://www.amelia.se/artiklar/sa-har-mycket-mer-rosa-har-leksaker-blivit-sedan-70-talet/
Jeg vil til slutt andbefalle upworthy.com på det sterkeste.
Jeg har alltid tenkt at jeg er fylt opp med følelser. Inni kroppen min flyr de rundt som fargeskiftende regnbuestøv. Av og til svever de rundt innhyllet i tonene til Moonlight Sonata, mens andre ganger stormer de mot hverandre som bølger på et svart hav. De er like skiftende som vinden og om du noengang har prøvd å fange sommerbrisen i hendene dine, vet du hvor vanskelig det er å ha makt over dem.
Men vi prøver. Det er et konstant press på hvordan du skal ha det og hva du får lov til å føle. Misforstå meg rett, vi her i dagens samfunn får føler så og si hva vi vil, men det er ikke alltid plass til det man egentlig føler. Vi har ikke tid eller krefter til å føle ordentlig lenger. Dessuten tror jeg vi føler for mye på hva vi føler istedet for å la oss innhylle i regnbuestøv.
Det som uroer meg er at støvet mitt har endret seg. Før kunne jeg se snøfnuggene så klart at jeg kunne peke ut deres unike individualitet. Nå ser jeg kun en grøt av farger som virvler rundt og overalt, ikke kun inni meg, ikke kun i brystet mitt. Det er en kaotisk tåke av skiftende rødt – blått – grønt – hvitt – svart. Det blokkerer for synet mitt og jeg kan ikke se lenger enn til min egen nesetipp. Jeg tror jeg trenger briller.
Barne-, likestillings- og familievernsminister Solveig Horne (FrP)
I forrige uke holdt lhbt-senteret (lhbt.no) et seminar ved navn lhbt:status 2013. Det handlet om hvordan det er å være lhbt*-person i Norge i dag. Det ble lagt frem en hel masse interessante forskningsrapporter og det ble holdt foredrag og paneldebatter. Direktøren og statsråden var der og jeg. Lille meg – som fotograf (betalt og greier!). Det ble faktisk en del rimelige bra bilder.
Det var utrolig lærerikt og opplysende og det viser seg at det faktisk ikke er like greit som jeg regnet med å være lhbt*-person i Norge i dag. Spesielt ikke transperson eller lhbt*-person med innvandrerbakgrunn. Og ikke minst bifile kvinner som tydeligvis sliter mer enn andre lhb-personer. Interessant…
Jeg kommer nok med flere bilder etter at jeg hr redigert og finpusset. Men hepp hepp for meg som nå kan kalle med profesjonell fotograf! 😀
I helgen var det carnevalesque i Malmö som min søteste kjæreste tok meg med på. Vi kledde oss opp for å passe teamet steampunk/1800-tallet og nøt den frekke og festlige underholdningen. Jeg vil bare vise dere bildene (og hvor fin kjæreste jeg har):
http://instagram.com/p/ggrUd0veXI/
Du, det er noe jeg ikke forstår. Det er et fenomen som besetter overraskende mange. Jeg skulle absolutt ønske det var noe jeg eide, men jeg kan simpelthen ikke forstå det. Altså, det her med optimisme, det skjønner jeg ingenting av.
Jeg synes verden generelt er et ganske grusomt sted. Ikke det at det ikke finnes mange fantastiske ting her på vår lille klode også, men i mitt hodet blir alt overdøvet av krig, voldtekt, død og lukten av bold og brennende hår. Selv de små tingene som man faktisk kan overkomme selvom det er uutholdelig vanskelig er for meg helt knusende vondt.
Jeg skulle ønske jeg kunne se lyst på det, men det er alt for mye mørke for mitt lille stearinlys å jage vekk. Det blir slukt fullstendig, stakkars.
Vær så snill, kan noen forklare meg dette?
I dagens samfunn legges det ekstremt mye vekt på utseende. Jeg vet jeg bruker ordet ekstremt ganske mye, men denne gangen er betydningen sykelig og helt ute av kontroll. Selvom jeg er ganske klar over at både jeg og andre finner meg selv vakker og attraktiv blir jeg usikker og lei meg når jeg ser meg selv i forhold til andre kvinner på min alder. Jeg er klar over at jeg kan endre meg selv om jeg virkelig går inn for det og for min egen helse sin del er dette noe jeg ønsker å gjøre. Dette blir dog feil når min største motivasjon er utseende og at helsen min bare er en beleilig bi-effekt. Jeg burde ikke trenge å jobbe rævva av meg (bokstavelig talt) for å behage et samfunn med disse sykelige kroppsidealene. Likevel er det det det til syvende og sist kommer til.
Jeg lurer på om det er en av de tingene som freaker meg ut i skolesammenhenger. I mitt «naturlige habitat» der jeg har venner som kjenner meg og aksepterer meg uansett om jeg er størelse s eller xxl føler jeg meg ikke så truet og usikker når det kommer til utseende. Derimot sammenhenger hvor alle er usikkre og ender med å dømmer hverandre etter stil, vekt, kulhet og generelt utseende er jeg som bambi forran lyktene på en bil. Er det kanskje det som gjør at ungdom i dag generelt sliter med mer depresjon, angst og andre psykiske plager nå enn før?
I et tidligere, ironisk innlegg jeg skrev, snakket jeg om hvordan jeg syntes det var rart at jeg ikke ble voksen over natta da jeg fylte 18 år. Jeg beskrev hvordan jeg følte meg helt lik som dagen før, men at jeg likevel hadde fått masse nye rettigheter og ansvar.
Tro det eller ei, jeg har skriftet mening! (dun-dun-duuuun) Og det er på grunn av min fantastiske mor og far. De lærer meg nå om hvordan man skal overleve økonomisk som fattig student. Det vil si at de gir meg en sum penger jeg skal leve for i måneden og som følge skal jeg betale husleie, mat, klær, reise, telefon, alt selv. Dvs at jeg egentlig ikke blir så veldig mye rikere, men jeg blir gjort oppmerksom på hva jeg faktisk bruker pengene mine på og får lov til å prioritere selv. Dette er jeg veldig takknemlig for.
Så nå har jeg fått et ordentlig kredittkort (ikke bare electron helvete), bsu og kort til familiens matkonto! hvem trodde at å betale regninger og leke med nettbanken kan være så gøy?! Weee..
(I tillegg skal jeg kanskje nesten-flytte ut snart!)
(ps. nei, jeg mener ikke jeg er voksen av disse grunner)
Tiden går alt for fort. Jeg får ikke tid til å ta en innpust før neste utpust allerede skal tvinges ut. Jeg vil så mye og jeg hadde masse energi og engasjement. Så hvor i alle dager har det blitt av? Jeg er veldig lei av å ikke orke og ikke takle. Og det blir vel en ond sirkel. Jeg spinner meg selv nedover som en annen skrue og på denne skrutrekkeren virker det ikke som det finnes en reversknapp. Jeg prøver hele tiden, men jeg føler at jeg kun skuffer meg selv og skulker på en eller annen måte. Jeg skjønner det ikke for jeg prøver jo og jeg vil virkelig, men allikevel kan jeg ikke la være å tvile på meg selv. Jeg tviler konstant på om jeg egentlig ikke er så feil, men at jeg kun er lat. Hvordan kan jeg vite og hvordan kan andre vite? Sånn sett skulle jeg nesten ønske noen kunne se inn i hodet mitt og fortelle meg hva som er galt, for så å fikse det.
Jeg gjør konstant ting for å prøve å gjøre situasjonen bedre, men når ett problem er fikset kommer det bare ett nytt et. Inne i hodet mitt har jeg de fleste svarene. Jeg vet hvordan jeg kan gjøre det bedre og jeg vet hva som er bra og fornuftig og hva som ikke er. Derfor lurer jeg veldig på hvorfor jeg ikke greier å fikse meg selv, når jeg har alle verktøyene.
Som tidligere nevnt trenger jeg virkelig denne bruksanvisningen på livet.
Kommer jeg noen gang til å vokse dette av meg?
På mandag ble jeg 18 år. På mandag var det også valgdag. Det var ganske tøft. 
Pga valgdagen hadde jeg fri og det ble rett og slett en virkelig perfekt dag. Jeg er så fornøyd med å få ta del i demokratiet. Det var rett og slett kjempegøy! (selvom valget ikke gikk så bra) Jeg er Democrazy! Ila bursdagen min fikk jeg både spist fin mat på Bristol med pappa og bror og fantastisk mat på Tranchér, med dessert på Nighthawk Diner, sammen med mamma og bror. Mellom disse to fantastiske måltidene gikk jeg og bror rundt og shoppet og gjorde hyggelige ting. Det var rett og slett en utrolig hyggelig dag.
Annet en den fine feiringen har jeg ikke merket forskjell. Jeg ble ikke mer moden over natten. Hva i alle dager er dette??? Jeg var sikker på at jeg nå kom til å være fullstendig voksen. Hvor er min levle up og nye skillpoints? Jeg føler meg helt lik som på søndag. Likevel har jeg altså fått en hel masse nye rettigheter og mer ansvar. Hva er forskjellig fra søndag til mandag? Hvordan forandret jeg meg slik at jeg fortjente disse rettighetene på mandag, men ikke på søndag. Dette er en noe merksnodig situasjon, men hey, jeg er 18..weee…
The Secret Of Life Mooses 